Å kjenne etter hva retning vissheten peiker mot, noen ganger er det kjent vann andre ganger er det ukjent vann. Om en likevel følger vissheten havner en alltid til slutt hjem i seg selv, hvor enn det måtte være. Det er alltid noe mer, alltid noe nytt, men likevel det er en gammel bit av deg selv. Du kan bare vite det du selv gjennkjenner. Settingen kan forandre seg og du er alltid deg selv. Settingen kan forandre seg og du har alltid være deg selv...

Det er en selv som er med på å skape omstendighetene.. Det en selv fornekter leder oss magnetisk eller magisk til å møte oss selv der ute, slik at vi kan gjennkjenne og godta oss selv. Det vi fornekter, blir de romma som skaper uro og konflikter i oss og der ute. Gir vi opp kampen og godtar oss selv i det vi møter, så overgir oss i oss selv slik at vi kan igjen kjenne oss selv i det vi har glemt. Å oppleve seg hjemme i seg selv.

Om en gjør tingene sine i hverdagen og en møter eller opplever noe som en ikke liker, da møter en seg selv i døra. Om en tar det som noe dårlig og avfeier det, fornekter en sitt eget rom som speiler det. Godtar en sin egen opplevelse, tar en essensen i hva det dreide seg om, nok ganger, vil ikke omstendighetene være en sak lenger.

Alle kan bli sinte, sure, såra osv. oppgave din blir: kan du ta...deg selv imot..med din opplevelse.., selv om følelsene eksploderer uten din tillatelse, selv om det er de andre eller den andre som har provosert det fram. Kan du ta deg selv imot, i det du opplever akkurat no.

Når en reiser med livs strømmen opplever en alltid at, det er alltid steiner i elven. Om en tar imot seg selv, vil en gjenkjenne steinene og en vil være i stand til å se løsningen videre for seg selv forhold til steinen. Om en er i vissheten vil en alltid stå i seg selv, selv om opplevelsen kan oppleves veldig dominant.